Spania

Gata vår i Villajoyosa


Vi er glade i gata vår i Villajoyosa på Costa Blanca. Den er fargerik på mange måter. Én ting er de fargerike husene, som byen vår er kjent for. En annen ting er alle de forskjellige folka som bor der.

I vår gate, som er en del av den gamle bymuren fra middelalderen, er det en herlig blanding av spanjoler, sigøynere og turister. La oss først ta en titt på fasaden til huset vårt. Leiligheten vår er helt på toppen. Reglementet sier at du kan velge den fargen du vil på fasaden, bare du ikke velger fargen til naboen 😉

Her bor vi. Fra balkongen på den andre siden nyter vi utsikten over Middelhavet og Rio Amadorio
Her er det lett å kose seg når kvelden faller på

Under oss bor Ramon. Han er spansk og røyker som en skorstein. Han er hjemme to uker om gangen, og så stikker han avgårde grytidlig en mandags morgen for å jobbe. Så ser vi han igjen om nye to uker.

Tereza bor også i samme hus som oss. Hun er fra Tsjekkia, men har bodd i byen i mange år. Hun må være verdens beste nabo. Av henne har vi blant annet fått Alma. Alma er en Yuccapalme, som vi har plassert på den lille balkongen utenfor soverommet. I følge Tereza må alle planter ha et navn. Så vi døpte Yuccaen for Alma, og hun deler balkong med Vera. Ja, riktig. Vera er en Aloe Vera.

Palma Alma som vi fikk av Tereza

I husene på oversiden av vårt, bor det spanjoler hele veien. Livsglade spanjoler som trekker ut i gata på kvelden når den varme sommersola har gått ned. De prater, spiser, synger og koser seg som bare spanjoler kan.

Nærmeste nabo på nedsiden er fra Nord-Norge. De er ikke så ofte i huset sitt, så vi er ikke blitt så godt kjent med dem.

I huset nedenfor nordlendingene bor Alizia, sammen med mannen og sine to døtre. Hun er stort sett hjemme, og har alltid tid til en prat. Hun er tidlig oppe, og skrubber daglig gata (!!!) utenfor sin egen dør med vann og såpe.

Og så har vi Ungdomshuset. Et sted hvor byens unge kan møtes, lese lekser, låne PCer og delta på ulike kurs. Det kryr av unge, smilende mennesker her på hverdagene. Vi er veldig glad for å ha kommunens flotte ungdomshus i gata vår.

Dersom Rosa åpner opp porten når du ringer på, møtes du av en uteplass fylt til trengsel med vakre planter. De fleste blomsterforretninger kan egentlig bare gå å legge seg når du ser dette. Og Rosa er veldig stolt og veldig glad for å vise frem vidunderhagen sin.


Så kommer vi til Maria og den lille hunden Luna. Maria begynner å bli en gammel dame, og har bodd i Villajoyosa hele livet. Hun snakker ikke ett ord engelsk, og er veldig opptatt av at vi må lære oss spansk. Og hun er en av grunnene til at jeg går på spanskkurs. Jeg drømmer om å sitte ved siden av henne på benken på den lille plassen nedenfor huset hennes og prate. Få høre historier fra eldre dager. Få høre om hvordan livet i denne lille byen vår har forandret seg gjennom årene. Før vi ble kjent med Maria, var vi selvfølgelig på hils, men vi syntes det var veldig rart at hun bare hilste annenhver gang. Det tok ganske lang tid før vi oppdaget at hun har ei søster som er helt lik, men som bor i en annen gate. Jeg gleder meg til å fortelle Maria om det.

Selfie on the go – på vei nedover gata

Og så har vi Rhonda, eiendomsmegleren vi kjøpte leiligheten vår av. Vi trodde lenge hun var fra England, men det viser seg at hun er født i Zimbabwe. Så feil kan man altså ta.

Gata vår gjør en liten sving før den munner ut på strandpromenaden

Enda et par hus lenger ned bor Julia, som lager verdens beste tortillas. Hun forteller oss at Spania var et veldig fattig land til lenge etter borgerkrigen, og tortilla var den billige hverdagskosten mange levde på.

Her er oppskriften på Julias kjempegode tortilla. Prøv den da vel;)

Til en tortilla til fire personer bruker hun:
8 skrelte poteter
2 løk
6 egg
2 ts salt
1/2 liter olivenolje – NB! Ikke virgin olivenolje

Hun skjærer potetene i tynne skiver og legger dem i en bolle uten vann. Deretter skreller hun løken, deler dem i små båter og har dem i potetene sammen med saltet.

«Skal jeg lære deg en hemmelighet?» spør Julia der jeg henger over kjøkkenbenken.
«Veldig gjerne, jeg er glad i hemmeligheter.»
«Du må ALDRI legge potetene i vann, da blir de porøse.» Hun peker på meg med tresleiva, som forøvrig har sjel. Det har hun fortalt meg tidligere.

I en dyp stekeplanne varmer Julia olivenoljen opp til den er veldig varm, og slenger potetblandingen oppi.

«Rør ofte, potetene må ikke bli brune. La dem koke til de er transparente, det tar omtrent et kvarter. Og jeg mener koke, ikke steke.» Hun hytter mot meg med sleiva og smiler bredt.

Så tar hun litt vann i den tomme potetbollen og visper vannet sammen med eggehviten fra de seks eggene, før hun visper seks eggeplommer, har i eggehviten og blander alt sammen.

Jeg blir betrodd å helle potetene og løken (uten å få med oljen) i eggeblandingen. Oljen sparer hun, den kan brukes til andre ting. Jeg rører alt sammen, og får beskjed om å tilsette litt mer salt. I mellomtiden har hun hentet frem tortillapannen hvor hun heller i litt olje. Her steker hun røren med poteter og løk på svak varme i en fem minutters tid. Hun setter på lokket, snur pannen og steker videre på den andre siden. Til den er ferdig, som hun sier. Julia tar av lokket, skjenker i to store glass rødvin, legger en tallerken som et lokk over tortillaen og snur. Voila! Ferdig.

Hun skjærer opp to stykker og gir meg ett sammen med et av rødvinsglassene. Hun insisterer på at tortillaen alltid skal ledsages av et glass eller to rødvin. Helt greit for meg. Det smaker fortreffelig, og det minste jeg kan gjøre er å hjelpe til med oppvasken.

Den koselige fonteneplassen vår vegg i vegg med kommunehuset

Vi har to små plazaer som grenser til gata vår. Fra begge to har vi utsikt over Rio Amadorio og Middelhavet. Og en av dem kan også skilte med en fontene. Fra fontenen kan vi vinke til vår gode venninne Randi, som også har kjøpt leilighet her i gamlebyen. Begge plazaene blir flittig brukt av både unge og gamle. Barn og voksne som spiller fotball, gamle damer som sitter og strikker og slarver, og kjærestepar som hvisker lavt til hverandre under trærne.

Bernt og to av byens håpefulle diskuterer det siste angrepet før denne pausen

Legg merke til trestammene på bildene over. De aller fleste av appelsintrærne i byen har fått slike flotte, heklede stammevarmere. Er de ikke fantastiske og kreative?

Spanjolene er lekne og glad i en fest. Og ikke helt sjeldent kommer slike flotte folk feiende oppover gata vår på vei til kirkeplassen.

Mer fest

Enda litt lenger ned i gaten ligger den lokale politistasjonen, og på plazaen utenfor samles de få sigøynerne som fortsatt bor i byen. For 20 år siden var det mange av dem i Villajoyosa, nå er det ikke mange igjen. I alle fall ikke i gamlebyen. Da vi kjøpte leiligheten vår, ble vi fortalt at et par av sigøynerne med jevne mellomrom drev med rundjuling av turister. Javel. Jeg akter ikke å få juling. Så jeg bestemmer meg for å bli kjent med dem i stedet. Jeg begynner å hilse. De skuler. Men jeg fortsetter å hilse. De skuler videre. Men jeg gir meg ikke, og etter omtrent ett år vinker matriarken på meg. Hun peker på benken ved siden av seg.

«Sitt.» Hun gjør seg greit forstått på engelsk. Og hun begynner å fortelle. Om barn og barnebarn. Om at hun har fått seg en liten jobb. Hun er stolt av dette med jobben. Noen dager senere møter jeg henne på vei opp fra strandpromenaden. Hun har på høye hæler, skjørt og jakke. Sannsynligvis på vei hjem fra jobb. «Guapa!» roper jeg. Hun fniser og sender meg et elegant slengkyss. De tre voksne sønnene hennes som sitter stablet opp på krakker langs husveggen, smiler og vinker. Jeg regner med at «guapa» betyr det jeg tror det betyr: Vakker.

Hun og resten av familien smiler og hilser på både Bernt og meg nå, og dersom de skulle ha behov for å jule opp noen, blir det i hvert fall ikke oss.

Når vi kommer til enden av gata vår, åpenbarer strandpromenaden og den lange stranda seg.

Husfasade panorama
Strandpromenaden
En strand å kose seg på

Vi elsker den farge- og innholdsrike gata vår! Og vi gleder oss alltid til å komme tilbake til den.

Har du lyst til å sjekke ut gata og resten av byen? Vi leier ut leiligheten La Casa Mia når vi ikke er her selv.


Websider å sjekke ut:
For booking: La Casa Mia

Hvor er det?
Villajoyosa ligger på Costa Blanca i Spania.

Hvordan komme seg dit:
Det enkleste er å ta fly til Alicante og reise videre med taxi eller buss derfra.
Det tar cirka 45 min fra flyplassen til leiligheten. Taxi koster cirka 60 euro, buss cirka 18.
Buss kan dere bestille her: https://www.mariannetours.com/

Husk å følge oss på Facebook!

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om?
Kontakt oss på torill@skrivestudio.no

Flere blogginnlegg om Villajoyosa:
Sjokoladebyen Villajoyosa
Kyststien mellom Villajoyosa og Benidorm

3 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *