100 000 skritt på 24 timer?

Jeg er blitt utfordret av datter Martine til å gå 100 000 skritt på 24 timer. Hun gjorde det selv under pandemien da utfordringen gikk som en farsott. Jeg aksepterte utfordringen etter å ha tenkt litt!

Jeg innvier 3 personer i galskapen, Martine, Bernt i ReiseKick og kollega Mette i Xtenso. Martine og Bernt lover å være «harer» til oppmuntring på deler av turen, Mette er telefonkontakt.

2 tjukke brunostblingser til nattmat klokka 0420, ut døra 0440. Det er mørkt og stille på Lillestrøm, en og annen bil langs Fetveien selvfølgelig, men ingen som er ute til fots. Planen er å gå til Fetsund først, men det er litt skummelt å gå mitt på natta, så jeg surrer rundt i nabolaget til det begynner å lysne.

Det er fint å se byen våkne til liv, jeg møter folk som lufter hunder, og gærninger som er på joggetur før klokka 6. Jeg har en løselig plan om hvor jeg skal gå, og når jeg skal hjemom for å spise frokost nummer 2, lunsj og middag.

Tips: Les artikkelen vår om Lillestrøm.

Setter kursen mot Fetsund Lenser

Etter å ha surret rundt blokkene her jeg bor i en drøy time, vært bortom Kjeller flyplass en snartur og spist frokost nummer 2, setter jeg kurs mot Fetsund. Jeg regner med at de 7 kilometerne går som en lek. Det gjør de også. Temperaturen er perfekt, det er vindstille og det er gangsti hele veien frem til Fetsund. Jeg hører på podkast mens jeg går og stikker ned til Fetsund stasjon, sjekker om det er toalett der, noe det ikke er, før jeg går opp bakken igjen og bort til Fetsund Lenser.

Tips: Les artikkelen vår om Fetsund Lenser

Hjem til lunsj og vannblemmer

Jeg går samme vei tilbake, men når jeg kommer til Skedsmohallen tar jeg av, går den vanlige runden min forbi Sørum besøksgård før jeg går inn døra hjemme. Jeg har ringt Bernt, og han dukker opp med roser, brunost og solsikkebrød. Roser fordi jeg helt sikkert klarer utfordringen sier han, og da har jeg jo ikke noe valg.

Men beina er vonde, altså. Store vannblemmer på venstre fot. Og jeg har 47 000 skritt igjen. Stikker hull på blemmene, setter på Compeed-plaster, og bytter joggesko. Bernt blir med som hare i de neste 20 000 skritt.

Olavsgård og oppoverbakker til Gjelleråsen

Det er veldig fint at Bernt er med meg nå, altså. Klokka er 1330, og jeg har hatt en times lunsjpause. Jeg har vært på bena i mange timer, og er så vidt halvveis. Jeg har i utgangspunktet kort lunte, og sier til Bernt at han er her på eget ansvar. Men det går overraskende fint. Bernt er en grei kar.

Vi prater om reiseartiklene vi skal skrive de nærmeste ukene. Om at vi snart skal til Belgia. Om at vi skal kjøre lokaltog att og frem på den franske rivieraen om bare et par uker. Om oppholdet på Costa Blanca, om skriveretreaten og gruppeturen vi skal arrangere i oktober. Og om den «ordenlige» jobben vår, der vi tjener til livets opphold. Hans jobb som journalist og redaktør, min jobb som eventarrangør i Xtenso Event. Om familien. Om venner. Om alt og ingenting

Før jeg vet ordet av det, passerer vi Hvam bilsenter, hvor bilen min strøk på EU-kontroll i fjor, vi passerer også Olavsgård, det som mange kalte for «eventyrhotellet» langs E6. Når vi kommer til de verste oppoverbakkene til Gjelleråsen, serveres det sjokolade på et busstopp, og jeg nekter å fortsette oppover. Vi snur, og rusler tilbake til Lillestrøm. Bernt skal ta toget tilbake til Oslo, og jeg på middag hos Martine på Strømmen.

ReiseKicks egen turbok – kjøp E-boken her!

Middag på Strømmen

Bernt setter seg på toget, den heldige grisen. Jeg har nesten 30 000 skritt igjen. Er det ikke litt deilig å slippe å prate med noen, tenker jeg. Jeg setter på ny podkast. «Kidnappet.» To journalister forsvinner i det krigsherjede Syria. Ingen vet hvor de er eller hvem som har tatt dem.

Jeg krysser Nitelva, og går langs Sagelva. OPPOVER! Finner ut at Martine bor 147 meter over havet. Pluss de meterne opp til 3. etasje. Reine fjellturen. Lillestrøm ligger forøvrig på 109 meters høyde, så sett i ettertid er det ikke så veldig imponerende.

Tips: Les artikkelen vår om å vandre elvelangs i Lillestrøm

100 000 skritt i Tromsø, også

Jeg får servert nydelig pasta, sjokolade og gnagsårplaster. Jeg skjemmes bort, jeg bare sitter der og ber om ditt og datt. En Cola Zero til. Gi meg en sjokolade. Nå! Datter er tålmodig, men holder på å le seg ihjel. Hun gikk 100 000 skritt sammen med ei venninne i Tromsø en dag i mars i 2021. Det blåste og snødde, og snøen lå dyp da de gikk ut på sin tur. Respekt!

Strømmen/Lørenskog på kveldstid

Jeg har lyst til å legge meg på sofaen hos Martine, si meg fornøyd med 77 250 skritt. Det er jo ganske bra det, ikke sant. Men det er ikke 100 000. På en måte er det ingenting i forhold til målsettingen.

Martine har lagt opp en runde på cirka 1 mil, det er rundt regnet 13 000 skritt. Vanlige skritt. Ikke korte, stive skritt. Det er ganske sykt, men vi bruker 2,5 time på en snau mil. Riktignok inkludert et sjokoladestopp og et besøk på en bensinstasjon. Men likevel da. Mørket faller på, men det er mange folk ute, de går tur (veldig rask gange, må jeg si) og flere LØPER! Martine tar bilder og filmer. Mens hun humrer. Viser meg filmen. Av meg og mitt noe underlige ganglag etter hvert. Stivt og rart, og jeg slenger høyre ben ut til siden for hvert skritt. Det forbaskede kneet gjør inn i hampen vondt.

Jeg sjekker klokka, tenker at nå må vi da ha gått minst 1000 nye skritt. Hæ? Bare litt mer enn 300! Dette blir seigt. Datter prater og prater, sier at når vi kommer til neste busstopp kan jeg få sjekke antall skritt. Den sniken, hun vet hvor langt det er dit. Nesten 2000. Og sånn går det. Hun lurer og lirker. Jeg halter. Men jeg er ved overraskende godt mot og i greit humør. Og så er det bare 15 000 skritt igjen. Og det er jo egentlig ikke så mye. Og når det bare er 9999 skritt igjen føler jeg at jeg er i mål. Dette går veien!

LYST Å SPANDERE EN DIGITAL KAFFE FRA KAFFEBAREN VÅR?

Bare resten igjen – og hva så?

Jeg har 8000 skritt igjen da Martine etterlater meg alene i mørket et eller annet sted på Strømmen. Bussen til Lillestrøm kommer, jeg biter meg i knokene, skal ikke rekke ut hånda for at den skal stoppe.

Jeg sender snap til Bernt og Mette, oppdaterer med hvor få skritt jeg har igjen, får tomler opp og jøss, så flink du er. Hjem er det bare nedover, og jeg gleder meg til det. Helt feil! Nedover er vondt. Oppover er vondt. Bortover er vondt. Jeg hører ferdig podkasten mens jeg krysser Nitelva igjen. Får meldinger fra dem som sitter og kulern i sofaen. Ferdig? Nei, for fanken! Et kvarter senere. Er du hjemme? Gidder ikke å svare engang.

Jeg låser meg inn i oppgangen, og blir stående å skule på den bratte trappa opp til andre etasje. Inne i leiligheten mangler jeg 1900 skritt. De subber jeg meg gjennom mellom kjøkken og stue. Jeg runder 100 000 skritt kl 2320. Jeg har holdt det gående i mer enn 18 timer, og gått 68,4 km.

Aldri mer 100 000 skritt!

Hva skal jeg si? Det er gøy å ha gjort det. Jeg er litt stolt også, at både kropp og ikke minst hode fungerer så bra som det faktisk gjorde. At jeg er mentalt sterkere enn jeg trodde, for dette handler mest om det. Skal jeg gjøre det igjen? Nei, aldri.

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du likte artikkelen om 100 000 skritt. Vi setter stor pris på om du deler! Kanskje har du til og med lyst til å spandere en kopp kaffe på oss? 

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om?   
Kontakt oss på torill@reisekick.no