Sanselige Svalbard

Seks dager på Svalbard. Jeg forlot Gardermoen med få forkunnskaper og uklare forventninger til dette iskledde øyriket. I ettertid finner jeg det vanskelig å beskrive opplevelsen på den måten den fortjener. En ting er det jeg har sett og opplevd, men Svalbard er kanskje likeså mye en indre reise, hvor alt det du sanser, de ubevisste erfaringene, fester seg et sted i dypet. Slik jeg helt naturlig tar meg selv i å hviske når jeg står i en mektig kirke, er det de små ordene jeg søker til overfor dette polarrikets katedral.

På gruppereise – jeg?

En gang måtte bli den første. Den første reisen til Svalbard. Og første gruppereisen. Tilfeldighetene ville at jeg ble med Torareiser til Svalbard noen dager i starten av mars. Sunnfjordssøstrene Tove og Ranja Grimelid arrangerer turer de selv har lyst på. Vi var ti i gruppen som mellomlandet i Tromsø, og allerede her ble det klart at Svalbard er noe for seg selv. Vi var i Norge, likevel på vei ut av Schengen, som betød at personer og bagasje måtte en rundtur fra flyet til passkontroll og tilbake til samme fly før vi kunne reise videre.        

Svalbard Funnin

Svalbard har fått navnet etter den kalde kysten islendingene kom til og omtalte på slutten av 1100-tallet. Noen hundre år senere lander vi på Longyearbyen flyplass etter halvannen times flytur fra Tromsø. Utenfor flyplassen står skiltet som viser retning og avstand til New York, London og andre metropoler, i tillegg til begge polpunktene. Det er ikke bare klimaet som forteller at vi er en håndfull syvmilssteg, rettere sagt 130 mil, unna det nordre polpunktet.

Barents og Longyear var før meg

Nederlenderen Willem Barents endte opp på Svalbard i 1596 på leting etter en nordlig vei til Kina. I stedet reiste han hjem igjen og bidro til et par hundre år med en så omfattende fangst av hval og hvalross at det til slutt truet begge dyreartene. Deretter kastet russerne seg over pelsdyrene. I 1901 ankom amerikaneren John Munro Longyear Svalbard på cruise med kone og barn. I løpet av de neste fem årene etablerte han gruvedrift og helårsboliger for gruvearbeiderne. Longyearbyen var født.

Møtet med Longyearbyen

Som turist er du aldri langt unna byen. Delvis skyldes det isbjørnene. Ikke langt utenfor byen møter du skiltene som begrenser bevegelsesfriheten. Delvis skyldes det at det ikke er mange milene med vei på Svalbard. Faktisk så få at hovedgata i Longyearbyen heter bare «Vei». Det er både taxi og buss, og et øyeblikk var jeg imponert over hvor presise de var. Helt til det slo meg at de antakelig var parkert rett nede i gata. Kø er forresten et ukjent begrep på Svalbard.

Reise på første klasse

På autentisk Svalbardvis betyr det selvsagt hundekjøring. Dagen etter ankomst ble vi fraktet inn i Adventsdalen, hvor vi møtte en hyggelig engelskmann, som hadde kommet til Svalbard for 10 år siden. Nå hadde han ansvaret for 142 huskyer som alle ville ut på tur. Først måtte vi hilse på de heldige 24 utvalgte hundene, før vi spente dem til de fire sledene og dro av gårde.

På moderne Svalbardvis er scooterkjøring reise på første klasse. Det bor faktisk 2500 mennesker på Spitzbergen, den største øya på Svalbard, men det er mer enn 3000 scootere her.

Grensen rundt Longyearbyen

Rundt Longyearbyen er det en usynlig grense som alle guider vet hvor er. Der stanset vi slik at de fikk ladet geværet før vi reiste videre. Det er en opplevelse å lede seks hunder som elsker det de er satt til å gjøre. På scooterne kjører vi i rekke stadig lenger innover i Adventsdalen, og oppover Helvetiadalen. På veien passerer vi sidedalene Endalen, Todalen og Bolterdalen. Sistnevnte het lenge Tredalen, men til og med på Svalbard er det en grense for hvor enkelt det skal være.

Bosette seg her?

Det er mye ved Svalbard som er vanskelig å beskrive. En ting er naturen. En annen ting det skiftende lyset. En tredje ting er den indre fornemmelsen av tilstedeværelse som kryper inn i sjelen din. Mer enn en gang undret dette bymennesket seg over hvem disse personene er som velger å bosette seg så langt nord. De siste to dagene misunte jeg dem det.

Kong Kull er død

Den fjerde dagen besøkte vi gruve 3. Dette er den siste gruven hvor det var manuell utvinning av kullet. Etter å ha gått noen hundre meter innover i fjellet, kunne vi se det svarte kullet som en seksti centimeter bred renne i fjellsiden et par meter over oss. Det er vanskelig å forestille seg at denne øya en gang befant seg på langt sørligere breddegrader, og enda vanskeligere, der i kulden og mørket, å forestille seg at den svarte bergarten hovedsakelig består av rester fra planter som vokste i myrer, sumper og skoger, som gjennom millioner av år har blitt begravd av sedimenter og omdannet av trykk og temperatur til en brennbar bergart.

Leve Kong Turisme

Gruve 3 ble avviklet i 1996. I dag er det kun drift i den siste av gruvene, gruve 7. Det er besluttet at all norsk gruvedrift, og dermed driften av gruve 7 skal avvikles 30. juni i år. Flere sene kvelder tilbrakte vi på det lokale treffstedet Karlsberger Pub. Ved siden av en mektig samling av edlere dråper, var puben innredet med gjenstander fra gruvene. På veggen hang bilder av gruvearbeidere.

Fortjente et par øl

Det var her vi kom i kontakt med dem som bor i Longyearbyen. Siste kvelden ville jeg spandere en øl på lastebilsjåføren som hadde kjørt kull fra gruve 7 i 23 år. Men det skulle han ikke ha noe av, det var han som skulle spandere. Da han kom tilbake til bordet med to øl i hendene spurte jeg ham om hva han skulle gjøre når gruven ble stengt. Da ble han blank i øynene, og mens han fortalte om livet på Svalbard og jobben han hadde, tømte han begge glassene. Så tenkte jeg det var en dobbel glede i det; han fortjente dem mer enn meg – og så fikk jeg jo spandert en øl på ham likevel. På en måte …

Hva jeg likte best?

Noen ting er opplagte, om enn ubeskrivelige. Ord blir fattige i møte med naturen på Svalbard. Så da vil jeg heller si noe om nærhet til øyeblikket. Tilstedeværelse og de gode samtalene. Svalbard kryper inn i deg, omfavner deg og slipper ikke taket. Det er så mye mer jeg vil si, men det klarer seg nå. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være med Tove og Ranja i Tora reiser på denne turen. Jeg har opplevd noe uforglemmelig.

Gjesteskribent: Geir Hagerud
Foto: Geir Hagerud, Tove Grimelid og Mette Roaldset

LYST Å SPANDERE EN DIGITAL KAFFE FRA KAFFEBAREN VÅR?

Husk å følge Reisekick på Facebook og Instagram!

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du likte artikkelen om Svalbard.

Kanskje har du til og med lyst til å spandere en virtuell kopp kaffe på oss?

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om?
Kontakt oss på torill@reisekick.no