Provence – livsnyterens paradis

Tidlig morgen i Gonfaron i Provence, den lille landsbyen min, her har jeg hatt leilighet og nytt livet i 10 gode år. Det knirker i treverk når jeg slår de brune trelemmene opp. Transparent dis dekker vinmarkene, innbyggerne er i gang med hverdagens gjøremål. Det diskuteres og gestikuleres nede i smugene. Det er desember i det som gjerne kalles livsnyterens paradis.  

Det originale i Var og Vaucluse

Jeg befinner meg i et område der det er enkelt å nyte det gode liv. For mange turister er Nice, Cannes, St. Tropez og Monaco obligatoriske besøksmål. Jeg velger en annen variant, har sans for det originale i områdene Var og Vaucluse. Her er pittoreske landsbyer, aromatiske lavendelenger, eføykledd murverk, markedsdager i fleng og rosa lykke i glasset.

Tom tids magi på en enkel kafé

Jeg starter dagen på kafé på torget omgitt av enorme platantrær. Her er kafeer med en atmosfære som innbyr til å sitte så lenge du vil uten at noen bryr seg. Tar en fransk en: espresso og et par croissanter er nok til legge beslag på et bord hele dagen. Her går tiden på tomgang, du kan nyte den tomme tids magi så mye du vil. Ingen har dårlig tid i slike landsbyer. Her sitter jeg og skriver.

Trøffelkongen Bruno i Lorgues

I Le Figaro har jeg lest om Bruno, trøffelkongen som er en institusjon i Frankrike. Han er kjent for sine restauranter i Paris, London, Brussel og St. Tropez, men jeg skal til starten på eventyret hans i Lorgues, en halvtime unna. Jeg kjører nordover på smale, pinjekledde veier med gylne vinmarker og Montagnes des Maures som mektige kulisser. Et kulinarisk høydepunkt venter i det fjerne.

Trøfler i alle sanselige varianter

– Trøfler er hele livet mitt, smiler han når han møter meg i en restaurant med en atmosfære a la Theatercaféen i Oslo. Først et kjøkkenmøte med seks kokker og en norsk lærling på høygir. Deretter tyrkiske sjøkreps med trøfler og skalldyr med en utsøkt saus av hvite trøfler, og så bakte poteter med skavede trøfler, trøffelkrem og trøffelolje. En rød Chateau Rasque 1999 ledsager den faste føden feilfritt, og måltidet mitt avsluttes med La Tarte Tatin og svarte trøfler. Noen timer senere kjører jeg videre.

På vei til en surrealistisk landsby

Jeg krysser elven La Durance og kjører rett inn i den velkjente, provençalske drømmen. Jeg passerer restaurantbyen Lourmarin med et vell av nytelser for gourmeter, men skal videre. Passerer Bonnieux og Lacoste, før det går en vei, oppover. Så er den plutselig der – på latin Viscus Russulus – eller Roussillon, som den heter i dag. Her skal livsnyteren i meg bli overmåte tilfredsstilt.

Middelaldersk idyll for meg selv

Roussillon er full av oker, sterke farger i røde, gule og oransje nyanser på arkitekturen gir landsbyen et surrealistisk preg som får meg til å tenke på Arizona. Turiststrømmen hit om sommeren er enorm, men jeg har smug og bueganger fra middelalderen for meg selv i dag. Roussillon er varm midt i desember, husene i byen påstås å være malt i 17 nyanser av oker, og går i ett med naturen rundt.

Høyst kreativ, provencalsk lunsj

Når jeg rusler rundt i smugene, virker det som om hele byen er malt av kunstnere, den innbyr til bruk av langsom tid. Etter hvert blir det lunsj på Café des Coleurs – oker også innvendig, til og med på toalettet. Ute i hagestuen serveres den berømmelige provencalske lunsjen. Ved nabobordet sitter en forfatter og rabler ned notater. Ved siden av sitter to kunstnere og diskuterer høylytt, før de rusler ned til atelieret på andre siden av torget.

Surrealistisk syn på røde klipper

Synet av en surrealistisk arkitektur anlagt på røde klipper og et irrgrønt pinjekledd landskap bak er sterk kost, og jeg forstår meg ikke på forfatter Samuel Beckett som kjedet seg så mye da han søkte tilflukt her under 2. verdenskrig at han fikk et nervøst sammenbrudd. Likevel kunne han ikke dy seg for å nevne lille Roussillon i sitt kjente drama Mens vi venter på Godot.

Sainte Victoires rare formasjoner

Aix-en-Provence har sitt navn etter latinske aqua, altså vann. Romerne anla Aix på grunn av kildene, men moderne turister tror navnet kommer av springvann og fontener, som du støter på overalt. På vei fra Roussillon til Aix velger jeg fredelige sideveier, og når jeg nærmer meg byen, får jeg øye på Sainte Victoire, fjellet som har trollbundet kunstnerne med sine rare, takkete formasjoner.

Cours Mirabeau – vakker hovedgate

Hjertet av Aix-en-Provence, Cours Mirabeau, kalt verdens vakreste hovedgate, omkranses av mektige platantrær og mange intime kafeer. Gaten, bygd etter klassiske prinsipper, er like bred som høyden på bygningene på hver side. Her lå den franskeste av alle franske fortauskafeer, Les Deux Garcons, og det var her Paul Cézanne og de andre kunstnerne ga hverandre impulser og motiver når de søkte seg vekk fra livet foran malerterpentinen.

Lar humla suse med vin og calissons

På Cours Mirabeau flanerer man. Man møtes, kysser de tre obligatoriske kyss på kinnene – venstre, høyre, venstre – og nyter soltimene ved kafébordet for å se og bli sett. Den franske elegansen i empire og art deco blandes naturlig med sydlig folkeliv, og det blir ett glass vin og enda ett, humla suser og jeg spiser calissons, byens søteste kjennetegn, mandelkaker formet som ovaler. Du får dem overalt i Aix.

Aix – senter for all kultur i Provence

I enden av hovedgaten ligger La Rotonde med den enorme fontenen, og bak meg har jeg et eksklusivt shoppingstrøk med trange gater og flotte butikker. Ingen magasiner med neonlys, tvert imot en by med over hundre kulturfestivaler hvert år. Hundrevis av gallerier sier også at jeg befinner meg i den moderne kunstens vugge. Hit kom kunstnere på 1920-tallet, og prøvde å gjengi landskap og motiver med kraftige strøk og lysende farger, og det greide de. Aix er senteret for all kultur i Provence.

Vinsmaking og en kasse rosa i baksetet

– Begrensning er nøkkelen til all nytelse, sa Søren Kierkegaard. I dag er vinsmaking på min dagsorden, og Kierkegaards ord synes å passe godt. Jeg besøker Domaine de la Lauzade, ikke langt fra landsbyen min, og eventyret der ender med en kasse rosa vin i baksetet til en pris enhver norsk polgjenger bør misunne meg.

Chagall, Giacometti, religion og vin

Så bærer det videre til en mer anerkjent vingård. Like ved landsbyen Les Arcs ligger Chateau Sainte-Roseline. Her kan jeg velge mellom høykvalitativ rødvin, Chagalls utrolige mosaikkbilder, Giacomettis skulpturer og religiøs hengivenhet i et privateid kloster. Jeg lar Kierkegaards advarsler fare – velger alt sammen – og får sjelden valuta for pengene.

Boule på torget – og dagens lille nytelse

Senere på dagen sitter jeg på torget i Les Arcs, og mine forsøk på øyekontakt med de gamle gutta med kulene gjør at jeg blir invitert på et slag boule. Jeg får tre store kuler og en liten –  la cochonette – som betyr grisunge. Kaster grisungen ut i et område mellom 6 og 11 meter fra meg. Men der kommer den lokale kaféeieren ruslende over torget med et brett med pastis til alle som spiller. Vi lar grisunge være grisunge, glemmer kuler for en stund – og nyter livet.  

Tips 1: Les flere av våre artikler fra Frankrike

Høydepunkter i Paris: severdigheter, spisesteder og kafeer
Fayence og Forcalquier – og provencalsk magi
Himmelsk fred på Ile de Ré i Frankrike
3 idylliske landsbyer i Provence: Gordes – L’isle-sur-la-Sorgue – Roussillon
Ferie i Provence – i en stille tid
Haut-de-Cagnes – idyll fra middelalderen
Sjarmerende Villeneuve-les-Avignon
Pavebyen Avignon – et spennende reisemål
Medoc Marathon i Bordeaux

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du likte artikkelen om Provence. Kanskje har du til og med lyst til å spandere en virtuell kopp kaffe på oss?

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om? 
Kontakt oss på torill@skrivestudio.no