På tokt i Toscanas skjærgård

Vi dro ut på eventyr og båttur i ukjent farvann utenfor Toscana i Italia. Besøkte elegante Elba og uberørte Capraia. Elba var preget av en stolt napoleonsk arv, mens Capraia var en uslepen edelsten. Så var da også øya inntil nylig en fengselsøy for Italias verste forbrytere. Bli med på båttur i Toscanas skjærgård. Båttur toscana

Blid dame med hvitløkskniv

Det knitrer i knusktørr hvitløk når kniven skjærer seg gjennom og stopper en millimeter fra håndflaten. Den gamle damen i sitt småblomstrete forkle vifter oss stolt vekk når vi ber om å få ta et bilde. Vi prøver oss med scusi, og viser håndflatene. Så fortsetter hun å skrelle dagens aglio. – Se nå å få tatt dette bildet da, sier hun når vi går. Vi knipser og smiler prego idet vi forlater henne. Båttur Toscana

I deilige Capoliveri øst på Elba

Vi befinner oss i Capoliveri, et smykke av en fjellandsby øst på Elba i Toscana. Noen landsbyer har alt. Blomstrende bougainvillaer kryper innover smugene, frodige sukkulenter fyller terrakottapotter i bøttevis – og ingen biler er å se, alle parkerer utenfor byen. Landsbyen ligger på en høyde, avstanden til havet er et par kilometer, men det ser ut som om smugene ender i Middelhavet. Båttur Toscana

Det er lunsj. Etter å ha lagt bak oss smug med alt fra Replayklær til badeballer setter vi oss på byens piazza og nyter maibrisen i selskap med babbalucci, snegler i tomatsaus. Det er nydelig, og alt er fredelig, det eneste med litt volum er kirkeklokkene som slår når de finner det for godt. I løpet av den drøye halvtimen fra Portoferraio har vi passert en tørr, men frodig natur med sitrontrær, vinstokker, olivenlunder, kaktus og bambus.

SPANDERE EN VIRTUELL KOPP KAFFE?

På båttur rett inn i Elbas historie

Vi ankom kvelden før etter en times båttur fra Piombino på Italias fastland. Å seile inn i hovedstaden Portoferraio er som å seile rett inn i øyas historie. Murene på toppen av havna forteller om en beskyttet øy som har overlevd mange herskere. Her har romere og etruskere kjempet mot hverandre, her har republikken Pisa, greven av Milano, Appianiklanen, Medicifamilien og lorden av Piombino skiftet om makten, og her har kongen av Spania og keiseren av Frankrike regjert i sin storhetstid.

Hit kom Napoleon og 600 mann

Elba er mest kjent for Napoleons 300 dager på øya. I 1814 ble Napoleon sendt hit etter å ha abdisert. Han hadde med seg 600 mann, og tok makten selv om engelskmennene kontrollerte øya. Så gjennomførte han en rekke reformer før han returnerte til sine siste 100 dager som keiser og måtte gi tapt ved Waterloo.

Her må vi bestille mat på fransk Båttur Toscana

Så det er kanskje ikke veldig rart at vi må bestille på fransk når vi skal spise første kvelden på en hyggelig trattoria kalt La Ferrigna. Kanskje er fransken vår noe mangelfull, for vi får ikke det vi har bestilt, men et assortert utvalg av lokale småfisk og marinerte blåskjell med pommes frites som tilbehør.

Klaser av lysende himmellegemer

Enkelt, men hyggelig, tenker vi på vei ut av trattoriet. På vei til hotellet slenger vi oss ned på intime Café il Baretto med klaser av lysende himmellegemer over hodene, og nyter kule drinker og en smørblid betjening mens vi smelter av italienske ballader som spilles gang på gang på gang …

Fredet nasjonalpark og flott natur

Sammen med sine seks lillesøstre i Toscanas skjærgård er Elba en del av en fredet nasjonalpark, og naturen er praktfull. Femten mil kyst med én strand per kilometer gjør at det aldri er langt til nærmeste bad. I Golfo di Campo og Golfo di Lacona finner du de beste strendene, de er også best besøkt. Kjører du lenger vestover, er naturen villere og klippene brattere, og her kan du finne små bukter for deg selv. I tillegg finnes grotter, helt ideelle å utforske i kajakk. Og vil du surfe, dykke eller snorkle, er mulighetene tallrike over hele Elba.

Årlig Elbajazz i Marciana Marina

Vi forlater lille Capoliveri og kjører vestover. Vi skal til en by delt i to. Fjellandsbyen Marciana har sin berømte halvdel, Marciana Marina nede ved kysten. Her går ElbaJazz av stabelen i begynnelsen av september hvert år. Det myldrer av verdensberømte musikere og sangere på Lungomare Margeritha under festivalen. Det nærmeste vi kommer det musikalske når vi slår oss ned på strandpromenaden i slutten av mai, er en iskald caffé freddo på Samba Café. Båttur Toscana

En guddommelig by på Elba

Vi tar veien til Marciana i fjellene, og parkerer på en parkeringsplass med enda en parkeringsautomat ute av funksjon. Svartkledde koner på torvet slår ut med armene og ser oppgitt opp mot himmelen, som om det skulle være religiøse grunner til at automatene ikke funker. Kanskje er det det, for Marciana er visstnok det nærmeste du kommer det guddommelige på Elba både fysisk og åndelig. Veien er kort til Elbas høyeste fjell, Monte Capanne på 1019 meter. Vi går inn i Via Appiani, et smug som fører oss opp til toppen av byen og ender i kapellet til ære for selveste Frans av Assisi.

Angela Wilson har levd to liv

– Mastreoanni var min medspiller, og Fellini min regissør, sier Angela uten å blunke. Plutselig står hun der, en engelsk utgave av Liv Ullmann. Hun bor vegg i vegg med Assisis kapell. Hun kom hit første gang i 1958, har bodd her siden 1988, og har ikke vært av øya på fem år. Angela Wilson har levd to liv. Først et liv i Italias jetset, og så et liv i stillhet, så langt vekk fra papparazzier og plagsomme journalister det er mulig å komme. Med oss gjør hun et unntak. Vi får lov til å intervjue og fotografere før hun anbefaler oss å spise hos moder Theresa på torvet. Båttur Toscana

Dolci og caffé uten å be om det

I Theresas bruschetteri kan vi velge mellom 30 typer, alle med en særegen smak. Hun serverer oss en hvitløksdynket bruschetta og en utsikt som tar pusten fra de fleste. Når hvilepulsen tar over, kommer hun med vogna med hjemmelagde kaker og husets likør, og serverer oss dolci og caffé uten at vi har bedt om det. Når vi skal betale, kommer Theresa med il conto, og kaker og likør er utelatt. – Det er viktigere at dere trives her enn at jeg blir rik, sier hun med et smil, og vi lover å stikke innom Marciana neste gang vi er på Elba.

Vi drar videre til vakre Capraia

– Capraia merker deg for livet, sier Claudio med et tannløst smil. Vi snirkler oss gjennom smug i pastell. Det er siesta, han påstår at måkene på Capraia har siesta, og Claudio vet hva han snakker om. Akkurat som vår venninne Angela på Elba har han levd to ulike liv, men i motsetning til henne begge på samme øy. Først tjue år i fengsel for å ha sprengt et politihus på Sardinia i lufta. Da han ble løslatt, begynte han som murer på Capraia, og det er kanskje ikke så rart at han er spesielt god på muring av gittere. I dag er han den eneste å se i smugene, og vår veiviser til Hotel Il Saracino.

Som om et eventyr åpenbarer seg

Vi har tatt morgenferja fra Livorno til Capraia. Vi har drukket capucchi og slikket morgensol på dekk, vært innom Gorgona med en håndfull hus og ei brygge, og når vi nærmer oss Capraia har vi en flokk lekne delfiner babord. Når vi legger til på Capraia, ser vi en klynge pastellfargede hus, fargerike fiskebåter og en håndfull seilbåter. Lenger opp noen idylliske smug og en borg som troner over det lille stedet. Som om et eventyr åpenbarer seg, vi trodde ikke det fantes slike steder i Middelhavet lenger.

Capraia har vært en kasteball …

Alt er sterkt på Capraia, luktene slår mot oss når vi rusler langs havna. Blandingen av hav, fisk og lokale urter. De kraftige pastellene. Den fyldige espressoen. Den lokale hvitvinen på Bar Massimo i Piccolo Porto, Capraias havn. Stemmene fra gamlegutta som nyter dagens pastis, en arv etter den tida Capraia var fransk. Capraias historie er også brokete. Med sin strategiske beliggenhet mellom Italia og Korsika har Capraia vært kasteball mellom de fremmede. Frankrike og England har slåss om øya, og hertugen av Genova har kranglet med Sardinia om den. Som et bevis på at hertugen av Pisa har hersket her, har øya sitt eget skjeve tårn.

Oppbevaringssted for forbrytere

Claudio er et levende bevis på at Capraia også har vært fengselsøy. I 113 år var øya oppbevaringssted for grove forbrytere i isolat, helt frem til 1986. Nå er fengselet et forlatt spøkelse, capraianerne vil ikke ha noe med den tida å gjøre. De 350 fastboende satser nå på turisme, rettere sagt turismo piano. På Capraia tar du det rolig, sånn er det bare. Vi elsker det, når vi vekker damen i resepsjonen for å si at vi har kommet, er vi allerede fortapt i Capraia selv om vi bare har vært her et par timer. Båttur Toscana

Paradis for dykking og snorkling

– I speak English like a Spanish dog, sier Donato når vi spør hvordan det er å leve på Capraia. Han flyttet hit i 1952, og har et lite sommerhus nedenfor borgen. Han er en lidenskapelig dykker, og kan fortelle at øya er et paradis for dykking og snorkling med sin tredve kilometer uberørte kyst og et vann så klart at du ser bunn på flere titalls meter. Mens vi snakker om kombinasjonen av innland og kyst, passerer folk med fjellstøvler og sekker. De har gjort unna dagens tur og unner seg en kattevask i fontenen på torvet.

Og snart får Donato femti nye luksusleiligheter som nærmeste nabo. Han er overraskende positiv til utbyggingen når vi spør om han liker det som skjer. – Capraia trenger turister, hva skal vi ellers leve av, smiler han og sier at det ikke er mer enn en håndfull familier på Capraia som driver med fiske.

Overalt gror det grønt og fargerikt

Den lille landsbyen er delt i to: Havna Piccolo Porto og Centro Abitato, der folk bor. Nedenfor hotellet vårt ligger Claudios fengsel, som et forlatt spøkelseshus. Når vi rusler innover i smugene, blir vi likevel slått av hvor velholdt det er her. Lyse farger bidrar til at smugene virker åpne, husene har keramikkskilt med navn og nummer på, og overalt gror det grønt og fargerikt. Fra en radio renner arier fra italienske operaer ut. Vi passerer en kafé med navn Osteria da Antonio, på folkemunne CapraiaDoc. En firfisle fyker bortover fasaden, kanskje et varsel på hva vi har i vente i kveld. Båttur Toscana

Bortenfor kafeen forteller et skilt at det lages geitost like ved. Det er ikke noe nytt, de laget geitost på Capraia i romertida. Senere har produksjonen fortsatt, fangene laget vin, olivenolje og ost. Det er faktisk geitene som har gitt øya navnet Capraia. Capra er geit på italiensk, og Capraia en kortform av Isola delle capre – geitenes øy.

En pergola med vinranker, noen enkle bord og en gjeng locals møter oss når vi kommer til CapraiaDoc utpå kvelden. Ingen ting tyder på at vi er i kulinarisk paradis så langt.

Antonio – en skikkelig kokkerøver

Men akkurat her har Antonio Soggio skapt et paradis etter 33 år på farten rundt om i verden. Han er fra Livorno. Her lager Antonio usannsynlig god pasta og verdens beste antipasti av havets skatter. For ikke å snakke om hans cacuccio, fiskesuppen som alle som besøker Capraia må prøve. Her er ingen meny, når Antonio står over grytene blir maten garantert bra. Han er en kokkerøver, sover med kokkeklærne på, rusler rundt i lokalet, snakker med alle, setter seg ved bordet og gir oss et foredrag om hva vi skal spise og drikke. Vi går for full pakke. Først antipasti, så pasta som primo piatti, deretter fisk som secundo piatti. Helt prima!

Vi utvider magesekkens volum

Vi serveres av rumenske Simona og Adriana, skåler i Capraias egen hvitvin, utvider magesekkens volum til det umulige og serveres rumensk grappa, kalt prunja i hjemlandet. Vi blir bedt til Pisa, Bucuresti og gudene vet hvor i løpet av kvelden. Men det er når vi blir bedt inn på kjøkkenet at det tar av. Det er da sjefen sjøl kjører reprise på pastaen for oss. Vi innvies i hemmeligheten bak smakene, hvilken fabrikk pastaen kommer fra, hva slags olivenolje som må til, hvordan den spesielle blandingen av løk, hvitløk, gulrøtter, fennikel, tomater og pinjekjerner skal tilberedes, og hvordan pastaen kokes i to omganger. Først 8 minutter i vann, så noen minutter i stekepanna for at pastaen skal absorbere ingrediensene.

The good and the bad in Capraia

– We want to make a community, stotrer Don Mauro på engelsk og ser bort på Antonio. Det er lunsj, en måke fortærer resten av pastaen, og presten og kafeeieren er bestevenner. De skal lage et annerledes spisested, og inntektene går til å restaurere den tre hundre år gamle kirken. – The good and the bad is together in Capraia, smiler Antonio og skåler med Don Mauro i korsikansk øl.

Farvel til Claudio, Antonio og Don Mauro

Vi drar til fjells og besøker Rossana og Massimo Chierichetti. Vi kjører opp fra havna, på en vei like bred som leiebilen, omkranset av pinjetrær og oleandros og håndlagte steinmurer fra svunnen tid. Etter fem hundre meter tar vi bena fatt, og når vi kommer opp, brer et dalsøkk seg ned mot havet. Der, i Valle di Portovecchio, har har de laget Azienda Agricola Biologica, en fjellgård som produserer morellvin, geitost og biologiske grønnsaker. Her finnes rester av det gamle fengslet, nå har geitenes mekring og fuglesang tatt over. Nedenfor ligger havet og glitrer, og vi ser ferja legge til havn. Det er tid for å forlate Capraia, og det er ikke med lett hjerte vi vinker farvel til Claudio, Antonio og Don Mauro når ferja glir ut fra land. Det er da vi skjønner at til og med følelsene er sterke på eventyrøya Capraia.

Husk å følge oss på Facebook!

Hvor ligger Elba?

Tips: Les våre andre artikler fra Toscana

Bli med på Kulinarisk reise til Toscana – og idylliske Villa il Paradisino!
Sykkelferie i Toscana
Firenze – Ponte Vecchios fascinerende historie
Middelalderbyen Montefioralle og Greve in Chianti
Våre anbefalte spisesteder i Firenze
4 herlige piazzaer i Firenze
Kulturvandring i Toscana – og en kafé med italiensk sjel
Fotballkamp i Firenze

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram 

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du liker artikkelen om flotte tips til London. Vi setter stor pris på om du deler! Kanskje har du til og med lyst til å spandere en kopp kaffe på oss? 

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om? 
Kontakt oss på torill@reisekick.no

Vi har hatt en variant av denne artikkelen på trykk i magasinet Tara.