Mamma, kan du slå av han derre Karl Johan? Muttern sto bak disken og veide opp smågodt mens hu nynna på det samme refrenget hele tida. – Er’u glad i meg ennå, Karl Johan? Verre blir det ikke, husker jeg fattern smilte og sa. Ganske bra sagt, men det hjalp ikke en dritt, for muttern nynna på det hu ville nynne på. Ingen andre skulle bestemme musikken der i gården.

Russetoget, 17. mai 1959. Plakat: "Vi trenger ikke Elvis".
Russetog 1959. «Vi trenger ikke Elvis» (foto: Ukjent/ArbArk)

Men hu måtte gi tapt etter hvert. Fattern og jeg dro til Njårdhallen og hørte på en fyr som het Bobby Bare. Han sang om Five hundred miles away from home så fattern blei blank i øya og lengta hjem til Svolvær. En kompis av fattern foreslo Jim Reeves, men bomma totalt. I love you because var uaktuelt. Det blei litt for mye kliss og klin for fattern, trur jeg.

Musikk blei etter hvert like viktig som mat. Jeg skreiv lister med mine favvvoritter hver uke. En slags ranking ville vi vel sagt i dag. I starten av 60-tallet hang norske låter med, jeg var jo ikke gamle karen, og godtok Karl Johan og Frøken Johansen og jeg og andre sånne håpløse voksne låter. Så sa fattern: Musikken speiler tida vår, og nå blir vi mer og mer utenlandske.

TV og kabinett med radio og platespiller/1960 (foto:Ørnelund/OM)

Og det blei vi. Innholdet på båndopptakern og platespillern skifta språk. Jeg lærte engelsk av musikken. She loves you og Satisfaction, det var da jeg skjønte at fattern hadde peiling. Joda, jeg måtte fortsatt tåle Ønskekonserten på full spiker i stua, men jeg kunne høre på vinylen på mitt eget rom da vi flytta fra Løkka til en leilighet uten utedass på Lambertseter. 

Men muttern var ei dame som ikke ga seg så lett. Hu nynna videre på de norske favorittene hennes. Kirst Sparboe med Oioioi. Åse Kleveland og en gammal mann. Per Asplin slapp jeg heller ikke unna, selv om jeg prøvde å slå tilbake med beste norske låten på 60-tallet: La meg være ung av Wenche Myhre, ikke helt etter mutterns smak. Rart, for hu var jo så ung til sinns, som folk pleide å si.

Kirsti Sparboe og platene hennes (foto: R. Delphin/OM)

Jeg blei tenåring og tøffere, men Beatles var der hele tida. Jeg husker at jeg sto utafor det stedet der ryktene sa at de de var innom Oslo, men det stemte ikke. Til og med muttern heiv seg på bølgen, Yellow Submarine var den store favoritten, og Yesterday, selvfølgelig. En sjelden opplevelse å høre henne synge hele Yesterday med engelske ord uttalt på norsk vis.

Men altså, håret blei lengre og musikken mer rocka. Idolene dukka opp på veggen hjemme på rommet mitt. De hang der, alle sammen. Jeg sa til muttern at det var den nye tapeten min, og hu gliste og sa bare «da så» før hu gikk inn i stua og satte på Fru Johnsen med Inger Lise Rypdal på full guff.

–Det er mange gode negere som synger også, sa fattern da jeg hadde tapetsert en vegg med mine beste. Prøv Louis Armstrong og Stevie Wonder og Aretha Franklin, og hvor er Johnny Cash? Jeg så meg rundt. Cliff Richard og Summer Holiday. Procol Harum og A whiter shade of Pale. Simon & Garfunkel og Mrs. Robinson. Bob Dylan og Blowing in the Wind. Rolling Stones og Beach boys og Doors og Who og Hep Stars og en hel haug med andre. Men ingen negere.

Jeg begynte å gå på konserter … (Foto: Nordstrandshallen/H.Ørsted/1966)

Jeg begynte å gå på konserter. Jeg var på Ray Charles med fattern, og har aldri sett han sånn som da han sang med på Hit the road, Jack. Han prøvde å få meg med på Johnny Cash i 1966, men det var helt uaktuelt. Det var Stones-konsert i 65, Bob Dylan i 66 og Jimi Hendrix i 67 i Njårdhallen. Det gittar-spillet da Jimi kjørte Hey Joe, det var da jeg skjønte at jeg måtte kjøpe meg en gittar.  

Mick Jagger og The Rolling Stones på Sjølyst 1965 (foto: Ukjent/ArbArk)

Så kom hippietida. Jeg fikk tak i skjorta med de lengste snippene og de sterkeste fargene og en rund button med Make love, not war, og mutterns kommentar var da: Nå mangler du bare blomster i håret, Bernt. Musikken var i tida, jeg sang San Francisco av full hals, og Bob Dylan og Joan Baez og Jimi Hendrix dekka en mye større del av veggen min enn før.

Kanskje jeg har de aller rareste musikkminnene fra Club 7 (skal uttales med trøkk på klubb). Den åpna i 63, men da var jeg litt for ung. Jeg tok det igjen på slutten av 60-tallet, blei kjent med en rar mix av teater og poesi og jazz og visesang og mye, mye mer som jeg ikke burde skrive om her. Det var her jeg blei begeistra for visesang, men det er en helt annen historie.

Forhåndskjøp den trykte boken!

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tips 1: Les våre andre tidsreiser fra Oslo

Blanda drops på 1960-tallet
Oppover Thorvald Meyer med Hamsun under armen
To herlige spåkoner på Løkka

Tips 2: Noen av våre artikler fra nåtidens Oslo

13 gratis opplevelser i Oslo
Alnaelva – Oslos gamle, nye elveperle
Bli med på tur langs hele Akerselva!
Seven shades of green – på loffen i Oslos parker
Oslo – byen med de vakre øyene
Fotosafari fra Oslo S til Aker Brygge
Bygdøy – for hele familien!
Brønnøya – en oase i Oslofjorden
Pilegrimsvandring gjennom Oslos middelalder
Bli med på tur langs Maridalsvannet i Maridalen
Drømmedag på Deichman – Norges største bokhylle
Storslått utsikt på stien fra Gamlebyen opp til Ekeberg!
Ja vi elsker Frognerparken!
På tur langs Alnaelva – fra Bryn til Kværnerbyen

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du likte artikkelen musikken på 60-tallet. Kanskje har du til og med lyst til å spandere en virtuell kopp kaffe på oss? 

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller en reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om?
Kontakt oss på torill@reisekick.no

Legg inn en kommentar

Mer inspirasjon