Skoledagen på Løkka – for lenge siden ...

Jeg har nesten alltid likt å gå på skolen. Hadde et par hvileskjær på realskolen, men henta meg fint inn igjen. Kanskje fordi jeg var heldig med starten, den få’kke blitt bedre enn Grønnløkka skole i 1960-åra. Åtte år gammel skriver jeg at jeg liker meg godt på skolen, fordi det er bare 10 minutter å gå fra godterisjappa vår i Grüners gate. Snakk om positiv innstilling! Men hvis du trur skolegangen bare var idyll, tar du feil. Det hendte jeg var innom overlærerens skumle kontor …

Grünerløkka skole — Vi kalte skolen for Grønnløkka – og var stolt av den (Foto: Gustav P. Jensen/1991/Arbark)

Vi kalte overlæreren for Gribben, han var en tynn, hengslete figur med lang hengehals og et blikk som kunne drepe. Det gjorde det da jeg og et par andre stengte lærerinna vår i skolekjøkken inne på kjølerommet. Det var moro noen minutter, helt til en av jentene sa at hu kanskje kunne fryse i hjel. Da åpna vi døra. Noen minutter seinere gikk døra til Gribben opp, jeg glemmer det aldri, det svarte blikket da han så på oss uten å si ett ord. Det var da jeg lærte at noen ganger her i livet er tale sølv og taushet gull.

Skolekjøkken Oslo — Det går for seg på skolekjøkkenet (Foto: Leif Ørnelund/1952/Oslo Museum)

Jeg hevna meg på Gribben ei uke etterpå. Skolekjøkkenet lå på toppen, og når du åpna vindu sto Volvoen til Gribben parkert rett under. Han ba om det, vi sikta inn, og traff panseret med et par kjøttkaker, som ikke fortjente noe bedre skjebne enn å mose panseret på en Volvo PV. Da noen banka på døra til klasserommet vårt dagen etter, slo hjertet mitt litt ekstra, men det var heldigvis bare skoletannlegen som skulle trekke jekselen til Rolf.

Skolefrokost Oslo — Oslofrokost så det bare holder – på geledd … (Foto: Severin Worm-Petersen/Oslo byarkiv)

Apropos Rolf. Det var han og Tom som lurte meg med i guttemusikken. Jeg var bra i fotball, mens de allerede hadde staka opp ei karriere i janitsjar og kringkasting. Jeg var så heldig å få dunke løs på stortromma en hel 17. mai som ni-åring, og det vaksinerte meg mot mer av den slags. Men – vi hadde byens flotteste uniformer, grønne med gule striper, og den hvite veska med notene i var visstnok også en kul greie. Ikke spør meg om hvorfor …

Guttemusikken Oslo — Med stortromma en hel 17. mai. Sånn passe fornøyd …

Frøken Manders var klasseforstander, og et forstandig menneske. Kateteret sto på en liten forhøyning, og hun sa aldri noe om seg sjøl, og noen mente at hu var ei gammal jomfru. Jeg likte henne uansett, hu var en bauta for meg de første skoleåra før vi fikk en kjent skihopper som klasseforstander. Det var kult for oss som dreiv med sport, jeg husker at noen av oss var med og løp opp unnarennet i Linnerudkollen til vi stupte.

Gymtime Oslo — Å hoppe bukk – en elsket aktivitet på skolen …? (Foto: ukjent 1953)

Grønnløkka skole lå midt i smørøyet. Dæhlenga på den ene sida og Birkelunden på den andre. Hoppa av og til på trikken når det var den gamle gode utetrikken som dura oppover Thorvald Meyer. Vi mente det var gratis å ta trikk bare én stasjon, og da tok skoleveien bare 3 minutter. Og så hadde vi pappsløyd i kjelleren, og der var det en lærer med skinnhansker som lærte oss alt om å bygge i papp! Jeg trur jentene hadde håndarbeid, dette var ei tid for rare inndelinger. Uansett, skoletida på Grønnløkka med Tom og Rolf og Bjørn og Jorunn og Gro og Anne-Lise og alle de andre flotte folka i klassen jeg ikke husker navnet på, var ei fin tid, spør du meg.