Vinter i Oslo – før i tida

–Veit du at eskimoene har 52 forskjellige ord for snø, sa mutter’n, og så ut av vinduet på godtebutikken vår på Løkka. Digre snøfiller i lufta, mutter’n kalte dem snøkjerringer. Byens gater var hvite, bakgårdene til og med, alt var hvitt i Oslo om vinteren på 60-tallet. Bare å komme seg ut, skjønte jeg. Mutter’n var en jævel til å hinte.

Da jeg kom ut i gata, var det enda flere kjerringer i lufta. De dalte stille og fint, jeg løp bortover fortauet og prøvde å fange dem med munnen. Stillheten i et snøfall, akkurat som byen sov, tenkte jeg og tok veien ned til Akerselva. I lomma hadde jeg en skihopper, laga av plast, jeg kalte ham Toralf Engan.

Snøen var kram, og jeg fant ei passe skråning. Skuffa sammen snø og laga en hoppbakke. Toralf sto på toppen og venta tålmodig. Det gikk ikke lang tid før vi var flere, de hjalp til, bakken blei to meter lang, og Toralf bånna bakken da han satte utfor. Jan tok med bobben sin, som vi laga bakke for ved siden av. Vi glemte tida, det var mørkt da vi dro hjem.

Vi akte på ordentlig, også, hadde en bratt bakke ned fra Fossveien. Noen hadde rattkjelke, andre akte på en stor, svart søppelpose. Jeg trur nesten de vi kalte for søpla hadde det mest gøy. Da vi hadde akt ei stund, var det plutselig noen som starta en snøballkrig. Snøen var passe kram. Noen ganger hadde vi krigsregler, andre ganger gikk det helt vilt for seg,

Søstera mi het Martha, og hu var faktisk veldig fin i farta. Hu likte godt å lage snølykter når snøen var kram. Min jobb var å lage snøballer i massevis, fine og runde, og Martha laga en pyramide av dem i bakgården. I midten satte vi et stearinlys, som vi tente på. «Godt jobba», sa fatter’n. «Magisk», sa mutter’n, alltid full av følelser og kleine ord.

En gang da vi var hjemme i vinterferien, lagde vi en diger snømann utenfor godtebutikken. Koks hadde vi nok av, vi brukte koks til øyne og knapper og sikkert mye mer, og mutter’n kom ut med ei diger gulrot som blei til skaftet til snømannen. Den ene armen pekte rett mot inngangen til butikken vår, og noe mutter’n kalte omsetninga gikk visst i taket den dagen.

Selvfølgelig gikk vi på ski. Treski og blå swix. Martha og jeg tok trikken til Majorstua og festa skiene utenpå trikken videre opp til Frognerseteren. Så gikk vi derfra til Ullevålseter, spiste matpakka og gikk videre til Sognsvann. Da trikken til byen blei forsinka fordi det snødde helt sinnssjukt en gang, sa Martha «se nå» og la seg ned og lagde engler i snøen, og det var SÅ fint.

Vi flytta fra Løkka til Lambertseter. Det var minst like mye snø og is der. Og i hvert fall mange flere unger. Vi akte som svin i Griser’n, og jeg spilte ishockey sammen med Nils i blokka vår og Jimmer’n i blokka ved siden av. Skøytebanen var stapp full av unger, noen ganger hadde jeg med matpakke fordi jeg var der hele søndagen.

Bak blokka var skauen. På forsida var det god plass til blokkene på andre sida av gata. Vi bygde snøhule, og borte ved tørkestativet hadde de som måka lagt all snøen, så der var det Kongen på Haugen som regjerte. Og så kjørte vi på jetski, det var moro, vi brukte snøen til innmari mye rart.

Når det blei litt varmere, og snøen smelta og frøys igjen, brukte vi spark. Jimmern påsto at han hadde kjørt i 50 kilometer, vi sa bare ja, han var jo litt gæern som sto i mål i ishockey. Hvis du ikke veit hva en spark er, så er det en stol som er skrudd fast i to meier. Vi sto på meiene og sparka fra alt vi kunne.

Jeg fortalte aldri til mutter’n og fatter’n at vi hekta bussen når veiene var glatte. Vi venta på bussen bak skuret, og når den kjørte, storma vi fort bak bussen og hekta oss på støtfangeren. Så satt vi der, mye fortere enn Jimmer’n kjørte på sparken sin, ofte blei vi bare med til neste stasjon. Tør ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis mutter’n hadde fått greie på det.

Men det jeg tør tenke på, er hvor glade vi var i snøen. Vi var ute om vinteren, noen ganger aleine. Det var rart, ingen ting i verden er så stille som snø. Vi sa ja til vinteren, den var en verdi i seg sjøl, ikke en pest og en plage. Ole Paus satte ord på det for mer enn 30 år siden under bildet her:

–Engler i sneen lager sang av vind

  De synger for hvem som helst

  som åpner seg og tar dem inn

LYST Å SPANDERE EN DIGITAL KAFFE FRA KAFFEBAREN VÅR?

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tips 1: Les våre andre tidsreiser fra Oslo

Blanda drops på 1960-tallet
Oppover Thorvald Meyer med Hamsun under armen
To herlige spåkoner på Løkka
Å kaste på stikka var ingen spøk …
Skoledagen på Løkka – for lenge siden …
Valget mellom Deichman og fotball …
To herlige spåkoner på Løkka
Skjønnskrift – tross alt bedre enn skoletannlegen
Livredd langs Akerselva
60-tallet – den gang vi samla på alt mulig …
På 60-tallet – da verden var UTE
Muttern – mitt hjertens forbilde
Muttern var en skikkelig gambler
Å kaste på stikka var ingen spøk …

Tips 2: Noen av våre artikler fra nåtidens Oslo

13 gratis opplevelser i Oslo
Alnaelva – Oslos gamle, nye elveperle
Bli med på tur langs hele Akerselva!
Seven shades of green – på loffen i Oslos parker
Oslo – byen med de vakre øyene
Fotosafari fra Oslo S til Aker Brygge
Bygdøy – for hele familien!
Brønnøya – en oase i Oslofjorden
Pilegrimsvandring gjennom Oslos middelalder
Bli med på tur langs Maridalsvannet i Maridalen
Drømmedag på Deichman – Norges største bokhylle
Storslått utsikt på stien fra Gamlebyen opp til Ekeberg!
Ja vi elsker Frognerparken!
På tur langs Alnaelva – fra Bryn til Kværnerbyen

Husk å følge ReiseKick på Facebook og Instagram!

Tusen takk for at du leser ReiseKick. Vi håper du likte artikkelen om 80-tallet. Kanskje har du til og med lyst til å spandere en virtuell kopp kaffe på oss? 

Merk: Steder og priser kan variere. ReiseKick er ikke ansvarlig for tredjepartsinfo som vi henviser til. Finner du feil eller mangler, eller ønsker å sende inn tips? Har du en destinasjon eller en reiserelatert tjeneste du ønsker at vi skal skrive om?
Kontakt oss på torill@reisekick.no